Triumph Tiger – kan det være noe for meg? Som en «vertikalt utfordret» dame – altså 160 høy på en god dag – er det ikke supermange motorsykler som kjennes trygge, og hvert fall ikke for en nybegynner. Når jeg sier trygge snakker jeg altså om høyden; setehøyden på de fleste motorsykler av touring- eller adventuretypen er rundt 80 cm +, som altså er halvparten av min høyde. Det gjør at vi er begrenset til cruiser-sykler, stort sett. Eller?
Honda Rebel 500 – den perfekte sykkelen for nybegynnere!
Jada, jeg vet at et er fullt mulig å kjøre en motorsykkel der du ikke er i nærheten av å nå ned i bakken, men det har ikke kjentes som noe alternativ for meg. Som nybegynner (jeg tok lappen i 2021) har jeg fokusert på å bli trygg på sykkelen, trygg i trafikken, og generelt bare villet kose meg på en motorsykkel jeg nådde ned på. Lykken var derfor stor da jeg kjøpte min kjære Honda Rebel.
Jeg har virkelig kost meg på den, kjørt flere lange turer, gjort den til min ved å sette på sissy bar, vindskjerm, gps-holder og diverse andre greier. Og jeg har kjent meg trygg, ettersom setehøyden på en Rebel 500 er 69 cm og jeg får begge føttene i bakken uten problemer. Jeg har lært masse om både ergonomi og generelt hvordan det er å ha en motorsykkel, om utstyr, klær og ikke minst – om hvordan man kan få med seg bagasjen når man skal på langtur.
MEN – den lille rebellen har også sine begrensninger som jeg oppdaget etterhvert som jeg blir mer erfaren. Rebelen er en fantastisk kosesykkel, men det merkes at den er ment for pendling mer enn langturer, og det er begrenset hvor aktiv kjøringen kan bli på den. Så om man vil utvikle seg enda mer som mc-fører er det kanskje ikke en helt ideell sykkel å gjøre det på.
Misforstå meg rett! Jeg er kjempeglad i min lille rebel, og den gir massevis med glede! Den er perfekt til og fra jobb og jeg har kost meg på alle mine kveldsturer på den.
Men så er det det at jeg elsker også å utvikle meg. Jeg vil hele tiden lære noe nytt, mestre nye ting og kjenne at jeg KAN!
Og så var det setet da. Etterhvert har jeg forstått at det er nærmest beryktet for å være hardt og ubekvemt på lange turer. Etter en times tid er rumpa og ryggen ganske ferdig med å sitte på det. Jeg har løst det ved å bytte sete til et fra Mustang som funker vesentlig bedre. Men sittestillingen er fremdeles ikke helt 100 på lange turer. De fleste er nok enige om at en Honda Rebel 500 er mer en pendlingsmotorsykkel enn en langturssykkel.
Triumph Tiger – kan det være noe for meg?
I min research etter lave sykler har Triumph Tiger 900 Low kommet opp som alternativ ved flere anledninger. Med sin setehøyde på 76 cm på det laveste (den kan nemlig justeres to cm opp eller ned i setet) er den ikke superlangt unna Rebelens 69 cm. 7 små cm høres ikke mye ut, men er man kort i beina, så er man. Jeg har prøvesittet på den ved flere anledninger, fundert på om det kunne være mulig for lille meg å mestre den, men ikke fått prøvekjørt den. Før nå.
Man kan kanskje si at det var love at first prøvetur. Etter prøvekjøringen var jeg sånn:
«Ok, jeg selger alle motorsyklene mine bare jeg får en Tiger!».
Og det sier ganske mye, for jeg er ganske følelsesmessig knyttet til Viragoen – som jeg tross alt kjempet meg til å få lappen på og ikke minst til Rebelen – Lakriz – som har vært min kompis bokstavelig talt i vått og tørt og som jeg virkelig har gjort til min. Den store Viragoen er jeg ikke så knyttet til annet enn at jeg synes den er superduperfin og at det var min drømmesykkel for 30 år siden. Plutselig var jeg helt ok med å kvitte meg med alle for å få en egen Tiger i garasjen.
Jeg var fullstendig solgt! Jeg innså at Triumph Tiger var en sykkel å vokse med og utvikle seg på som MC-fører i mye større grad enn jeg opplever at det er er mulig på en Rebel. Og ikke minst at den er en sykkel som er bygget for lengre turer, både ergonomisk og med tanke på last. Den er ekstremt lettkjørt , har lavt tyngdepunkt og den ser veldig tøff ut. Sittestillingen er komfortabel men samtidig mer aktiv.
Jeg nådde ned, ihvertfall nesten – men det viktigste var at jeg ikke opplevde den som skummelt høy. Jeg kjente umiddelbart at det var mulig å mestre den med litt trening. Særlig etter å ha sett videoer av Doodle on a motorcycle og Jocelin Snow og deres teknikker for å håndtere en større sykkel. Doodle kjører faktisk en Triumph Tiger selv og Jocelin Snow – som er 155 høy – kjører blant annet en BMW 1200 GS som har en setehøyde på 85 cm – altså MER ENN HALVE hennes høyde!! Om du ikke alt har gjort det – sjekk deres youtubekanaler: Jocelin Snow og Doodle
Triumph Tiger 900 GT Low – specs:
- Justerbar setehøyde 760-780mm.
- Er 50mm lavere bygt fra fabrikk.
- Triumph Expedition sidevesker (32 liter)
- Kurve-ABS och Traction Control
- Varmeholker og håndtaksbeskytter
- Cruisekontroll
- Fire ulike kjøreprogrammer: Rain, Road, Sport, Off-Road.
- LED-belysning.
- Brembo bremser.
- Justerbar Marzocchi bakdemper og framgaffel.
- Aluminiumfelger 19×17.
- 20 liters bensintank
- 7 tommers TFT Display forberedt for Bluetooth.
- Vekt 193kg.
I tillegg til standardutstyret på Tiger’n bestilte jeg chrashpucker foran og bobbins bak (for å kunne løfte opp sykkelen på garasjestøtte), Bluetooth for å kunne koble den til telefonen og sist men ikke minst crash bars – fordi jeg visste at jeg kom til å velte mens jeg lærte meg å håndtere den, og jeg ville ikke bekymre meg for å ødelegge noe.
Det var viktig for meg å vite at jeg kunne løfte den når (ja når – ikke hvis!) jeg veltet, og det viste seg å være overraskende lett. Med riktig teknikk og bruk av beinmuskulaturen løftet jeg 200 kilo som (nesten) ingenting.
På veien er den heeeelt fantastisk. For en maskin! Den er smidig, lett å håndtere, svarer villig på gassen og jeg kjenner meg liksom ETT med den mye lettere enn på Rebelen. Blir spennende å kjøre KNIX 4 med den neste år!
Da jeg begynte å øvelseskjøre tenkte jeg at motorsykkel var motorsykkel, jeg hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var på ulike typer av sykler og egenskapene de hadde. Jeg ville bare kjenne friheten!
Og jeg har virkelig fått jobbe for å få det til. Ikke bare fordi jeg er kort, men jeg sleit skikkelig med prestasjonsangst under oppkjøring, med krypekjøring som ikke akkurat er min paradegren, og det er sikkert ingen fordel å begynne når man er over 50 heller. Sånn bortsett fra at jeg hadde tretti års trafikkerfaring, da.
Å kjøre en Triumph Tiger kjennes litt som å øvelseskjøre igjen, både når det gjelder krypekjøring og å stoppe. Den er jo høyere, vilket betyr at jeg liksom må skli rumpa over til den ene eller den andre siden for å stå stabilt når jeg står stille. Nå er jeg veldig takknemlig for at kjørelæreren min (Hei Roger!) maste om at man skulle sette ned beina minst mulig, planlegge før lyskryss og rundkjøringer så man ikke behøvde stoppe helt. Jeg gjorde som han sa, skjønte ikke helt poenget men nå datt polletten ned! Den store testen kom da jeg havnet i kø bak en bil som malte heldragen midtstripe i veien og jeg ikke kom forbi men måtte ligge bak den og krypekjøre – virkelig krypekjøre – i 10 minutter. Gjett om jeg var våt av svette og helt ødelagt i clutchhånda etterpå!
Men å lære seg å håndtere den er definitivt overkommelig. Til nå har jeg veltet fra stillestående en håndfull ganger, og flere kommer det sikkert til å bli før jeg er 100% trygg. Men det er ok! Jeg kommer til å klare det! Dessuten har jeg hørt at det finnes to typer mc-førere – de som har veltet og de som ikke har gjort det enda.
Konklusjon
Jo mer jeg kjører, jo mer lærer jeg meg og jo mer forstår jeg at jeg ikke kan. Det er både spennende og litt skummelt, men aller mest gøy. Og med en Triumph Tiger vet jeg at det kommer til å bli heeeelt fantastisk!
