Verene, Sparks of Joy
Jeg husker følelsen av at motorsykkelen veltet – igjen. Tærne mine nådde knapt ned til bakken og beina mine hadde ikke sjans i havet til å holde flere hundre kilo oppe. Heldigvis hadde sykkelen veltebøyler, det ble ingen skade på den. Selvfølelsen min derimot, den minsket for hver gang det skjedde.
Kjøreglede 22 år + 160cm = 0 (null)
Jeg var 22 år, 160 høy og hadde tatt teorien på A-førerkort. Det eneste som manglet var kjøreopplæring og oppkjøring. Min nærmeste kjøreskole hadde bare motorsykler som var aaaltfor høye for meg (jeg har for meg at det var en Honda CBR, men jeg kan ta helt feil.)
Etter litt research viste det seg at det fantes én kjøreskole som hadde en Yamaha Virago (det kan ha vært en 250 eller 535), en sykkel som var perfekt for min høyde! De hadde timer mellom 8-16, men da var jo jeg på jobb… Etter nederlagene med Hondaen og logistikkpuslespillet det hadde blitt for å få tatt kjøretimer i arbeidstiden la jeg ned hele prosjektet. Hadde jeg bare visst hvor mye kjøreglede som lå foran meg om jeg hadde fortsatt…! Men men, livet er for kort til å angre.
Så fikk jeg barn, som de fleste på min alder. Årene gikk, fyltes med småbarnstid, flytting, skilsmisse, utbrenthet – et ganske vanlig liv, antar jeg. På et tidspunkt kjøpte meg meg moped, «for å kunne komme unna køen i Oslo». Og joda, det gjorde jeg jo, men det var jo livsfarlig å kjøre noe som ikke gjorde mer enn 45 km/t! Jeg solgte den etter noen år, ble redd for å kjøre den med alle andre «store» på veien som kjørte fortere enn meg.
Skjebnen tar tak i saken
Plutselig en dag, nesten 30 år senere viste det seg at svigermor Anna skulle selge sin motorsykkel. Hun kjørte den ikke lenger; de siste fem årene hadde den stått i garasjen.
Det var en Virago 535.
Jeg innså med én gang at i den grad jeg skulle tro på skjebnen, forsøkte den her å fortelle meg noe. Det var bare å slå til, og for en hyggelig pris flyttet lille Virago hjem til oss. Det var bare å handle inn det viktigste sikkerhetsutstyret, hansker hadde jeg fra før etter min siste moped for noen år siden.
Motorsyklist = sirkusartist?
Ola fikk æren av å øvelseskjøre med meg, vi hadde en gammel MotoGuzzi etter onkelen hans stående i garasjen som han skulle bruke. Den var ombygd og fikset på, og ikke spesielt stabil viste det seg (ingen særlig kjøreglede der, altså), så det tok ikke lange tiden før vi innså at Ola behøvde en bedre motorsykkel, og valget falt på en Yamaha FZ8.
Den ga en helt ny kjøreglede for Ola, som ikke hadde kjørt «på ordentlig» på 20 år! Sammen kjørte vi så fort været tillot det, jeg med gul vest med «övningskör» på lille Virago, han på sin FZ8.
Jeg elsket å kjøre, men fikk fort respekt for hvor mye teknikk det faktisk ligger i det for å kjøre sikkert. Min kjørelærer Roger loset meg trygt igjennom det meste, og det eneste jeg VIRKELIG slet med var krypekjøringen. For å kunne bestå oppkjøringen, ja i det hele tatt få kjøre ut i trafikk på oppkjøringsdagen må man igjennom en bane med koner. Man skal ikke sette bena nedi annet enn på de to stedene man skal stoppe, og man får max kjøre i gangfart. Lille Virago var kanskje ikke den helt ideelle sykkelen å gjøre det med, både på grunn av geometrien, men også fordi den hadde litt trøbbel med forgasseren, som fusket spesielt i lave hastigheter. Jeg kjørte timevis i mellom koner, kjørte feil, veltet – og aldri har jeg vel kommet på så mange banneord som da.
Jeg følte meg som en sirkusartist som skulle lære et vanskelig nytt nummer, og det at denne øvelsen fikk kritikk fra mange hold i MC-miljøet som «urealistisk» hjalp ikke på motivasjonen. Men jeg fikk trent teknikk! Knærne inntil tanken, blikket langt fram, ikke se på konene…ikke se på…IKKE se på konene, osv.
Når det er sagt – selvfølgelig skal man kunne mestre sykkelen i alle situasjoner. Jeg tror ikke jeg hadde kjent samme kjøreglede senere om jeg ikke følte at jeg hadde bra kontroll. Så det var nok verdt det, selv om det var skikkelig pain mens det sto på.
Houston, we have prestasjonsangst
Jeg skal ikke gå så mye inn på selv oppkjøringen, det var en lang historie i seg selv, full av prestasjonsangst og en sensor som ba meg om å «øve mer». (Du kan se videoen her om du er interessert). Men da jeg kjørte opp andre gang, klarte å holde nervøsiteten i sjakk og til slutt fikk en fistbump av sensor med kommentaren «Du har körkort», eksploderte hele verden for meg. Jeg kjente en vanvittig lykke og en mestringsfølelse som jeg aldri før har kjent:
Jeg klarte det! JEG KLARTE DET!! JEG FØKKINGS KLARTE DET!!!
Jeg – en motovlogger?
Dessverre (eller heldigvis?) kjørte jeg opp i oktober, og det var ikke mye igjen av MC-sesongen. Men jeg kjørte så mye jeg kunne, og ofte tenkte jeg: «Hm, hva gjør jeg om jeg kommer opp i denne situasjonen under oppkjøring?» for så å komme på «Nei, jeg HAR JO LAPPEN NÅ!» ga meg en sprudlende glede og en fantastisk mestringsfølelse. All hard jobbing hadde virkelig gitt resultater.
Den kjøregleden og mestringsfølelsen fulgte meg gjennom en ulidelig lang vinter, men den gjorde såklart også at savnet etter å kjenne frihetsfølelsen igjen ble stort. For å lindre det knarket jeg YouTubevideos, helst motovlogger, men fant liksom ingen som helt passet meg. Det var mye testosteron, bikerbabes, wheelies og stoppies, men få damer med relevant innhold på Youtube. Det fantes noen, men utelukkende i USA (se liste under), men ingen i Norge eller Sverige.
Dermed fødtes tanken på en egen kanal. Jeg tenkte lenge at «Nei, du skal ikke lage deg enda en kanal, enda et sosialt medie du skal følge opp og legge tid på», men i januar 2022 var det ikke lenger noen tvil, Sparks of Joy så dagens lys. Jeg hadde fått en GoPro10 til bursdagen min, så jeg gikk til innkjøp av litt ulike fester, blant annet ett hjelmfeste, og da det dukket opp en brukt GoPro8 med en Mediapod som hadde vært i bruk av Nomad Sweden, var det bare å slå til (man blir jo litt starstruck – selv om Robert er en bekjent hadde jeg ingen anelse om hvor bra videoer han gjorde sammen med adventuregruppa Nomad Sweden).
Så var det ut å leke med kameraene – og det holder jeg på med enda. Jeg har et par andre pasjoner i livet, og den ene av dem er nettopp videoredigering. Ja, det er faktisk en del av jobben min også.
For Sparks of Joy filmer jeg kjøreturer, men jeg forsøker også å formidle tips og triks, saker jeg lærer meg (grønnskolling som jeg jo er), erfaringer jeg får.
Motorsykkelergonomi og reparasjon av skinnvesker er to eksempler på dette, pluss at jeg gjorde en film om der jeg gir fem tips for å dempe nervøsitet og prestasjonsangst før oppkjøring.
Vil du finne på noe sammen?
Vil du finne på noe sammen?
Jeg har stadig plass til flere i nettverket mitt! Så om du er interessert i å vite mer om hva jeg gjør er du
velkommen til å melde deg på mailinglisten min, eller du kan
ta kontakt med meg direkte om du lurer på noe.
Har du idéer til samarbeid i en eller annen forstand er jeg åpen for forslag, og har du lyst til å kjøre en tur (jeg holder til i Västra Götaland i Sverige) er det bare å ta kontakt!
Jeg gleder meg til å høre fra deg!
