En tiger i tanken – lite ante jeg at MC-sesongen 2023 skulle oppfylle min til nå største MC-drøm!
Til jul 2022 fikk jeg nytt sete til Lakriz, min kjære Honda Rebel 500. Jeg og Ola hadde planer om å blant annet kjøre rundt Vättern, og standardsetet til Rebelen er beryktet for å være laget for kort pendlingsturer, ikke langturer. Et spesialbestilt sete fra Mustang lå under treet og jeg var kjempeglad og kunne ikke vente med å få sette meg på det og starte sesongen.
Vanligvis har jeg begynt å kjøre i slutten av mars, litt avhengig av været. Etter en vellykket og veldig hyggelig tur på MC-messa i Lillestrøm sammen OJ og hans kompiser i februar kom jeg hjem med et par nye, varmere hansker. Nå kunne sesongen bare starte!
Jeg kom også hjem som en entusiastisk ambassadør for faab.mc. Som kvinne med runde former som skal klemmes inn i sikre MC-klær elsket jeg det faktum at May Karin og Elise Sofie startet Free As A Bird der de solgte MC-klær til damer og som faktisk passer de aller aller fleste størrelser. Dessverre la de ned nå i slutten av desember 2023. Dere kommer til å være savnet, jenter!
For riktig å være klar til sesongen startet investerte jeg også i et par formstøpte ørepropper for MC-bruk fra HanTek-Audio. Anbefales på det aller aller varmeste. Fargen på proppene? Lilla såklart.
Endelig sesongstart!
Været i 2023 kommer nok til å gå til historien som et år der vi virkelig fikk kjenne på klimaendringene. Værmeldingen stemte enda mindre enn vanlig. Jeg ser vanligvis helst ut av vinduet istedenfor på værprognosen, men i år hjalp ikke heller det – en tur som startet i strålende sol kunne ende med at jeg kom hjem våt som en katt. Som for eksempel turen til en av Sveriges aller vakreste veier. Sol og blå himmel helt til jeg kom til Skövde, storm og iskaldt regn fra Skövde og hjem. Regntøy? Nei, det hadde jeg ikke med meg. Men jeg fikk en fantastisk tur med vakker natur og blomstrende kirsebærtrær.
Mange småturer ble det, fram og tilbake til jobb, til Lidköping og til Trollhättan, men det var ganske irriterende at man ikke kunne stole på at ikke regnet plutselig overrasket en.
Med Nomad Sweden til Dalsland
Plutselig en dag fikk jeg en melding fra Robert i Nomad Sweden. Ville vi være med på en MC-tur til Dalslands kanal og Brudfjällsvägen med ham og en bekjent som het Roberto? OM vi ville!
Roberto var en bekjent av Robert, han kom fra Tyskland men var på ferie rundt i Europa og hadde nå landet hos Nomad. Vi hadde en fin tur til Dalslands kanal der vi spiste lunsj, og på veien hjem kjørte vi Brudfjällsvägen. Det var en vei som sto på min liste over «Her vil jeg kjøre», så det passet fint. Brudfjällsvägen kan best beskrives som berg-og-dal-bane på asfalt. Mange svinger, bratt opp og bratt ned. Morsomt å kjøre der, men både Ola og jeg kjente litt på at det var skummelt med alle blinde svinger. Hvem visste om det kom en elg eller et rådyr ut i veien? Riktig nok er motorsykkelkjøring en kalkulert risiko, men vi syntes nok at det var greiest å ikke kjøre alt for fort. Men ingen elg kom og det var uansett en interessant opplevelse. Kan nok hende at det blir flere turer dit.
En tiger i tanken
Tanken på en Tiger, altså en Triumph Tiger 900 GT hadde ligget i bakhodet mitt helt siden forrige sesong. Jeg gjorde jo ganske mye research for å finne ut hva slags sykler som kunne passe en «vertikalt utfordret» person som meg selv, altså 160 på strømpelesten på en god dag. Litt om den prosessen kan du se i denne videoen om Honda Rebel, og i denne videoen om Triumph Tiger.
Greia er at da jeg tok lappen for drøyt to år siden hadde jeg ingen som helst anelse om hvor stor forskjell det er på motorsykler. For meg var en motorsykkel en motorsykkel, det viktigste var å nå ned med beina. Det var også derfor jeg kjøpte svigermors Yamaha Virago, ettersom jeg for 30 år siden hadde kjørt en sånn på en kjøreskole og visste at jeg nådde ned. Og så var den fin, da.
Etter å ha kjørt min gamle Virago fra 96 var det en himmelvid forskjell å kjøre Rebelen. Den var mer driftssikker, ikke så vinglete som Viragoen, den hadde ABS, jeg nådde ned med begge beina og jeg følte meg trygg på den. Rebelen fikk navnet Lakriz og vi ble gode kompiser. Den var riktignok ikke særlig praktisk eller behagelig å kjøre langt på, og det var heller ikke en drøm å ha med seg bagasje – selv om jeg løste det på flere gode måter, blant annet å sy min egen sissybar-veske.
Jeg kjørte flere SMC-kurs og ble tryggere og tryggere, og drømmen om en motorsykkel der man kunne utvikles litt mer som sjåfør ble tydeligere og tydeligere. Tankene på en Tiger dukket opp igjen, og selv om jeg hadde prøvesittet et par stykker i butikken, hadde jeg aldri kjørt en. Så jeg visste ikke om jeg faktisk kunne mestre den. Den fantastisk fine med Tigeren er – foruten at man kan stille setet opp og ned noen cm som standard – at den kommer i en lav versjon. Den lave versjonen har en setehøyde med setet i laveste posisjon på 76 cm. Det er bare lusne 7 cm høyere enn Rebelen, og det skulle man jo tro at funka? Prisen er jo også vesentlig høyere, men det er jo lov å drømme…
Fordelen jeg så med Tigeren – foruten høyden – var mange:
- den er større og ergo bedre/mer behagelig å kjøre langt med
- den har plass til mer bagasje
- man kan utvikles mer som fører med tanke på ulike teknikker som ikke er så relevante på en custom-sykkel.
- Nice to have: innebygd kobling til telefonen = GPS og mulig å styre GoPros direkte fra kjørecomputeren.
Å kjøre en Tiger
Men så kom dagen da jeg endelig skulle prøvekjøre en Tiger. På den gamle nedlagte flystripa ved Lidköping satte jeg meg på den. Jeg nådde bare ned med en fot av gangen, men den kjentes håndterbar. Så fort jeg ga gass var det lett som en plett å kjøre, eller i alle fall lettere enn jeg hadde våget å håpe på. Etter noen runder fram og tilbake, kjørte vi en tur i trafikken, det gikk også veldig bra. Det vanskeligste var egentlig å snu – det er en stor sykkel og jeg var vant til å «padle» meg rundt mens jeg satt på setet.
En annen vanskelighet var å få opp sidestøtta når jeg satt på – jeg nådde den rett og slett ikke. Litt rart at det ikke er en pigg på siden av støtta sånn som det pleier å være. Men alt i alt kjentes det superbra, og de småsakene som var vanskelige handlet om trening.
Jeg hadde ikke på forhånd sett for meg det scenarioet som fulgte. Jeg elsket min lille Virago Jeg elsket min store Virago. Jeg elsket Lakriz. Jeg kunne ikke tenke meg å selge noen av dem. Likevel sto det klart for meg:
Jeg selger ALLE syklene mine bare jeg får en Tiger!!
Tre blir til en
Slik gikk det til at jeg solgte både Virago og Virago og Lakriz, og at jeg halvveis i sesongen ble Tigereier. Å si bye bye til Lakriz var enklere enn jeg hadde fryktet, og det hjalp mye å vite at hun har kommet til et veldig bra hjem.
Problemfritt har det ikke vært, den første Tigertiden. Det har kjentes som å øvelseskjøre på nytt, og jeg har veltet fra stillestående en håndfull ganger. Den ene gangen veltet jeg på Tigern til min kjære kollega, hvilket medførte minimal skade på hans sykkel, men min stakkars sykkel måtte på verksted. Men det er vel det man har forsikring til, tross alt.
Uansett – jeg har ikke angret ett eneste sekund på at jeg solgte de tre «gamle» for å kunne kjøpe en ny. Triumph Tiger er virkelig en fantastisk maskin!
Ut på tur, (nesten) aldri sur!
Turen rundt Vättern ble altså på en Tiger, og selv om det til tider føltes som en ildprøve, så lærte jeg masse av det. Vi begynner å bli kompiser nå, og etter alle velter har stoltheten fått seg så mange skraper at nå bryr jeg meg ikke lenger.
Erfaringsmessig vet jeg jo et øvelse gjør mester, jeg kjempet meg jo tross alt igjennom både øvelseskjøring og oppkjøring med Viragoen. Jeg forsto jo ikke da at jeg hadde gjort det kanskje unødvendig vanskelig for meg selv, men nå forstår jeg kommentarene som har kommet i etterkant. Det er tydeligvis ikke en ideell oppkjøringssykkel… Og jeg hadde forgasserproblemene i tillegg. Jaja, det vil jo bare si at ALT er mulig bare man legger tid og vilje til.
Kör hoj!
Været fortsatte å være ustabilt AF, så det ble kanskje ikke like mange mil den siste delen av sesongen som jeg hadde ønsket meg. I tillegg falt flere eventer som ikke involverte motorsykkel sammen med helger der været var fint, så alt i alt ble det vel ikke like mange timer på setet i år som i fjor.
Jeg avsluttet sesongen med å gjøre et intervju med Jörgen Evander, som driver eventyrsturfirmaet Kör hoj ( Oversatt: Kjør MC) om turer, sikkerhet og mye annet. Forhåpentlig er det det første i en serie på flere intervjuer med personer som har MC som pasjon. Har konkrete planer og gjester for flere, men har du noen tips – gjerne på damer – får du veldig gjerne sende dem til meg!
Nå er det 1 januar i 2024, og det er bare uker (et tosifret antall, men likevel) til vi kan starte sesongen. Jeg håper vi møtes på veien! Kjør vakkert!
